Diana Orvning

Hun er i gang med å lage store, skulpturelle kunstgardiner til en restaurant og trenger takhøyde for sine kreasjoner. Langs veggene henger det malerier på rekke og rad, også de dekket av tekstiler. Mange ser ferdige ut, men i enkelte rammer kan man bare skimte det endelige resultatet. Sammen begynner verkene å skape et bilde, en liten ledetråd, av skaperen.

– Tekstilkunst har alltid vært en naturlig måte for meg å uttrykke meg på. Begge foreldrene mine har jobbet med kunst, så det var et språk jeg utviklet tidlig og som alltid har vært en naturlig del av meg. Et språk jeg forstår", sier Diana Orving.

Tidligere var en stor del av Dianas arbeid å designe klær, og hun har fortsatt et klesmerke under eget navn, men de siste årene har hun fokusert mer på tekstilkunst. Det er en organisk prosess som har ført henne hit, avhengig av hennes personlige utvikling og hva hun har vært mest nysgjerrig på og ønsket å utforske.

– Mote som format er mer begrensende og handler ofte mer om produkt enn om uttrykk. Min inngang til alt skapende har alltid vært min interesse for form og uttrykk, den kreative delen.

Diana drives av en naturlig nysgjerrighet. Hun følger sine impulser og jobber både med improvisasjon og innstudering. Hun lar intuisjonen lede henne og jobber sjelden ut fra et forhåndsbestemt sluttresultat.

– Arbeidet mitt er en utforskning, en søken etter et uttrykk, en dynamikk, et temperament. Jeg søker forståelse og følger hendene mine på en oppdagelsesreise, og underveis får de meg til å assosiere til forskjellige ting. Jeg liker å jobbe abstrakt, men med det som kan gi meg assosiasjoner. Hun fortsetter.

– Jeg liker en estetikk som er både åpen og tvetydig. Jeg vil aldri fortelle betrakteren hva verket representerer, men synes det er interessant å se hva som oppstår i møtet. Både mitt møte med verket, men også andres møte med verkene mine.

Kanskje er det rett og slett måten hjernen fungerer på, men det er noe kroppsliggjort i Dianas malerier, og møtet med maleriene hennes føles veldig intimt.

– Jeg vil at det skal føles intimt, at det er en slags kontakt. Hva er det som får deg til å lese et blikk eller fornemme et nærvær? Jeg er veldig nysgjerrig på det. Det er så naturlig å ville lese den menneskelige formen.

Diana beskriver sin kreative prosess som en lang inn- og utpust, der begge deler må eksistere og samhandle. Hun beskriver den som en veksling mellom perioder der hun fylles opp av inspirasjon og lar seg inspirere av alle former for ytre stimuli. Samtidig er det perioder hvor hun hele tiden må legge arbeidet bak seg. Man kan tydelig se Dianas formspråk. Abstrakt komponerte tekstilmønstre som utvikler seg når man kommer nærmere og ser ut til å strebe etter å hoppe ut av rammene. En bevegelse som ikke lar seg begrense til det todimensjonale. Hun stryker hånden over verkene mens hun forteller om dem.

– Tankene mine har beveget seg i retning av blindeskrift. Verkene er en taktil overflate av lag, bevegelse og forandring. Det finnes informasjon selv om du lukker øynene. Jeg har arbeidet i doble lag i silke og skapt skulpturelle komposisjoner som jeg deretter har malt i olje. Maleriet mitt i denne serien fungerer mer som en lyssetting. Det kaster lys på formen for å fremheve den. Jeg tenker på det som et bilde i et fremkallingsbad i et mørkerom. Plutselig trer formen frem.

Diana hadde en separatutstilling på Dusty Deco i 2017 og har tidligere vist enkeltverk på Nordiska Galleriet.