Harry Andersson

Den aktuelle installasjonen på Nordiska Galleriet kaller han et siste sukk.

– Det høres kanskje litt deprimerende ut, men jeg har laget tjuefem eller tretti vaser til sammen nå, og jeg synes fortsatt det er kjempegøy, men jeg er redd for at det skal bli kjedelig. Så jeg slutter å lage disse vasene nå når det er som morsomst. En taktikk jeg bruker fordi jeg ikke vil at det skal bli ensformig. Men man skal aldri si aldri. Kanskje jeg lager noen i hemmelighet.

Installasjonen tar opp tråden fra separatutstillingen She's your lover now (FORGETMENOT), som bestod av tjue skulpturer skapt eksklusivt for Nordiska Galleriet høsten 2018. Harrys kunst beveger seg i grenselandet mellom tragiske livshistorier, en evig søken og knuste hjerter krydret med roser, alkohol, hodeskaller, melankolske fragmenter fra en rockeballade og et og annet insekt.

– Jeg er veldig fascinert av livshistorier. Som jazzmusikeren Chet Baker, som var veldig lovende, men som ble en fattig heroinmisbruker og døde etter et fall fra vinduet i Amsterdam. Eller Amy Winehouse, hvis skjebne berørte meg dypt, jeg synes det er interessant. Kunsten min handler mye om ulykkelig kjærlighet. Det er et konsept jeg har, kanskje fordi det er lett å forholde seg til. Og jeg henter mange referanser fra populærkulturen: fra litteratur, film og musikk som inspirerer meg.

Det ligger en viss sjarm i det defekte. Det finnes allerede så mange perfekte vaser.

Kunstner og tegneserieskaper Harry Anderson ble født i 1986 og vokste opp i Stockholm. Helt fra barndommen var det klart at han skulle vie livet sitt til en eller annen form for kreativitet.

– Jeg var kreativ som barn og tegnet mye, men jeg trodde alltid at det var andre som var flinkere og tegnet bedre. Jeg har vel alltid tenkt at man må beherske de grunnleggende teknikkene, som å kunne male fotorealistisk, for å komme inn på en bedre kunstskole. Men et sted på veien kom jeg over kunstneren Dick Bengtsson, som ikke maler på den måten i det hele tatt, og følte en stor befrielse. Gjennom ham begynte jeg å male slik jeg ville.

Etter tre års forberedende studier ved Gerlesborg Kunstskole i Stockholm kom han inn på den seksårige utdannelsen ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København.

– De første sju årene malte jeg bare, og det trodde jeg nok at jeg alltid skulle gjøre. Men så begynte jeg å kjede meg, det var ensomt. Så var det et keramikkstudio, som jeg alltid hadde hatt et godt øye til. Det så så koselig ut når de skapte der inne. De drakk te og hørte på musikk. Så uten å vite noe som helst om hvordan det foregikk, gikk jeg inn. Jeg hadde alltid vært inspirert av keramikeren Klara Kristalovas fantastiske naivistiske skulpturer og følte meg fristet til å prøve selv.

Inspirert av Stig Lindbergs og Grayson Perrys malte keramikk skulle de kommende årene nesten utelukkende handle om å lære seg å beherske leire.

– Det ble mye prøving og feiling før jeg begynte å finne den rette, selv om jeg ikke på noen måte er ute etter perfeksjon, men heller føler at det er en viss sjarm i det defekte. Det finnes allerede så mange perfekte vaser.

Det romantiserte bildet av kunstnerlivet som fritt, selvrealiserende og bohemsk er langt fra Harrys virkelighet.

– For meg er kunst et yrke, det handler om rutiner. Jeg begynner dagen i atelieret klokken ni, klokken halv ett spiser jeg lunsj og klokken fem går jeg hjem, uansett hvor god eller dårlig dagen har vært. Det fungerer ikke for meg å vente på inspirasjon; hvis jeg havner i en kunstsituasjon, maler jeg meg ut av den eller lager keramikk. Jeg jobber hele tiden og har alltid noe på gang, det finnes ingen annen måte for meg.

Ifølge statistikken er en høyere kunstutdanning en av de største tapsbutikkene du kan gjøre. Rett og slett fordi det er svært få som kan leve av kunsten. Men dette var ikke noe som fikk Harry til å nøle med valget sitt. Og uansett om det er hans besluttsomhet, høye produktivitet, arbeidsmoral eller bare det faktum at han er en veldig spennende kunstner, er han ydmyk over at kunsten hans blir verdsatt og genererer en inntekt som gjør at han kan fortsette å jobbe. Så når det gjelder fremtiden, er målet krystallklart.

– Jeg vil bare fortsette å gjøre det jeg gjør i dag, og tilbringe dagene i atelieret mitt der jeg kan realisere de ideene jeg har. Som for eksempel en lampe jeg jobber med akkurat nå. Det er opp til meg. Og jeg er veldig klar over hvilket privilegium det er. Men selvfølgelig har jeg et romantisk bilde av New York, og det ville være en drøm å få stille ut der.